En dag, mens jeg stod der og betraktet landskapet gjennom vinduet, kom en tanke snikende inn i mitt sinn. Denne tanken, som på en måte hadde en egen vilje, forsøkte å forme seg til ord og finne veien ut gjennom mine lepper. Jeg kunne føle hvordan ordene var i ferd med å forme seg, som små bokstaver som ble satt sammen til setninger. Tanken var ikke helt klar, den var som en sky som drev sakte over himmelen i mitt sinn. Men selv om tanken ikke var helt klar, kunne jeg likevel ane konturene av det den prøvde å si.
Jeg innså raskt at hvis disse ordene skulle slippe ut, kunne de potensielt såre eller krenke noen. Tanken som hadde begynt å materialisere seg, var som en skjør vase som balanserte på kanten av et bord. Jeg nølte et øyeblikk, og som om en usynlig hånd hadde rørt ved meg, kjente jeg at ordene ble fanget i halsen min. Jeg følte hvordan stemmebåndene mine strammet seg, som om de visste at de måtte stanse det som var i ferd med å komme ut.
Så, uten forvarsel, avbrøt jeg meg selv midt i setningen. Jeg sa pass. Jeg valgte å ikke la ordene flyte fritt ut i rommet, selv om de hadde nærmet seg utgangen. Det var som om en usynlig kraft hadde gitt meg et dytt i retning av taushet. Så der sto jeg, med setningen hengende ufullstendig i luften. Tanken som hadde forsøkt å forme seg til ord, ble nå hengende som et spørsmålstegn over meg.
Jeg tok et dypt pust, som om jeg ønsket å fylle lungene mine med frisk luft og rense tankene mine. Jeg visste at jeg hadde gjort det rette ved å stanse meg selv. Selv om det kanskje var en kjedelig handling å avstå fra å si noe, føltes det som om det var en liten seier for selvkontroll og empati. Tanken som hadde forsøkt å uttrykke seg gjennom meg, ble nå lagt til hvile, og jeg kunne fortsette dagen min med en følelse av ro og balanse.