Jeg er en potet

Jeg er en potet. En helt vanlig potet, uten noe spesielt å skryte av. Jeg ligger her, på denne hyllen, i et supermarked blant mange andre poteter. Det er ikke så mye som skjer her. Tiden går langsomt, og jeg blir liggende, dag etter dag.

Jeg har sett mange poteter bli plukket opp av kunder, en etter en. Noen ganger blir jeg løftet opp, men så blir jeg lagt tilbake igjen. Kanskje er det noe med formen min, eller kanskje er det bare tilfeldig. Uansett blir jeg her, i denne endeløse rekken av poteter.

Noen ganger ser jeg lyset utenfor, gjennom de små sprekkene i esken jeg ligger i. Solen skinner, mennesker går forbi, men jeg forblir her, en potet blant mange. Noen av de andre potetene har begynt å spire små spirer. Kanskje drømmer de om å vokse seg store og sterke, men jeg holder meg rolig. Hva er egentlig meningen med alt dette?

Det er ikke noe spesielt med meg, det er sikkert. Jeg er en enkel potet, uten ambisjoner eller drømmer. Mange bekker små, skaper en å, sies det. Kanskje er det slik at alle de små tingene vi gjør i livet, til slutt vil føre til noe større. Kanskje vil alle potetene som blir plukket opp, til slutt bli en deilig potetmos eller en sprøstekt potet.

Men akkurat nå, er jeg bare en potet på en hylle. En potet blant mange, uten noe spesielt å tilføre verden. Kanskje er det greit, kanskje er det min skjebne. Mange bekker små, skaper en å, og jeg er en liten bekk som strømmer sammen med de andre bekkenes små strømmer. Sammen skaper vi en å, selv om jeg ikke helt vet hva den åen fører til.