Jeg husker den dagen som om det var i går. Jeg gikk ned trappen på jobben som jeg hadde gjort utallige ganger før. Alt virket som en helt vanlig dag, inntil jeg kom til det øyeblikket da alt forandret seg.
Trinnene føltes solide og trygge under føttene mine, men plutselig begynte alt å endre seg. Hvert skritt jeg tok ble en kamp, som om jeg bar på hele verdens byrde. Hjertet mitt hamret, og pannen min var dryppende av svette. Jeg prøvde desperat å forstå hva som skjedde, men ingenting ga noen mening.
Jeg begynte å tvile på min egen sanseoppfatning. Kunne det virkelig være mulig at jeg var blitt mye tyngre på et øyeblikk? Jeg ristet på hodet i vantro, nektet å akseptere virkeligheten. Jeg ville ikke tro på tyngdekraften. Jeg nektet å akseptere at den eksisterte.
Men jo mer jeg tvilte, jo tyngre ble jeg. Det var som om tyngdekraften hadde bestemt seg for å lære meg en lærepenge. Den hadde bestemt seg for å vise meg at den eksisterte, uansett hvor mye jeg forsøkte å benekte det.
Hver eneste trapp ble en kamp mot min egen uvilje til å akseptere sannheten. Jeg prøvde å løfte føttene mine, men de føltes som bly. Jeg prøvde å bevege meg fremover, men det var som om universet selv motarbeidet meg.
Til slutt, med hver eneste muskel i kroppen min skrikende av anstrengelse, nådde jeg bunnen av trappen. Jeg innså da den uunngåelige sannheten: Tyngdekraften eksisterer, uansett om vi tror på den eller ikke.
Den dagen lærte jeg en viktig lekse. Tyngdekraften eksisterer bare hvis du tror på den. Og uansett hvor mye du forsøker å benekte det, vil den alltid være der, som en ufravikelig sannhet i universet vårt. Jeg forlot trappen den dagen med ydmykhet og en nyforståelse for kraften som styrer våre liv, uansett hvor mye vi ønsker å benekte den.