Den følgende dagen begynte på samme måte som de fleste andre dager: med solstrålene som trengte gjennom gardinene mine og fylte rommet med et diffust, slørende lys. Jeg våknet opp, strakte meg og gjespet – akkurat som jeg pleide å gjøre. Den eneste forskjellen denne morgenen var at jeg hadde en vag følelse av at det var noe jeg skulle huske, en tanke som hadde streifet tankene mine. Men før jeg kunne fange tak i den, glapp den ut av bevisstheten min som en såpeboble som sprekker i luften.
Så, med en merkelig følelse av tap, begynte jeg mine daglige rutiner. Ansiktsvasken var like forutsigbar som alltid – samme vaskemiddel, samme bevegelser, samme ansikt i speilet. Det føltes som om jeg utførte et ritual uten noen reell hensikt. Hva var poenget med det hele?
Frokosten var like enkel som alltid. Jeg tok en brødskive fra pakken, smurte på litt syltetøy, og lot tankene mine vandre mens jeg spiste. Jeg hadde en følelse av at det var en viktig tanke som prøvde å trenge seg gjennom, men den forble udefinerbar og utilgjengelig. Kanskje det handlet om noe jeg skulle gjøre i løpet av dagen, eller kanskje det var en idé som kunne forandre verden – hvem visste?
Etter å ha spist opp brødskiven, begynte jeg å rydde bordet. Jeg hadde en tanke om å sette tallerkenen i oppvaskmaskinen, men i det øyeblikket jeg reiste meg opp fra stolen, var tanke forsvunnet. Jeg stirret på tallerkenen i hendene mine, som om svaret på min forsvunne tanke var tryllet frem på porselenet. Men det var ingenting der, bare en tom tallerken og en tom tanke.
Jeg bestemte meg for å gå ut i hagen, i håp om at en endring i omgivelsene kunne hjelpe meg å finne igjen den forsvunne tanken. Hagen min var like ordinær som før – de samme blomstene, den samme gressplenen, den samme følelsen av tomhet. Jeg stod der og stirret på blomstene, prøvde å huske hva det var jeg hadde tenkt på, men det var som å prøve å fange vinden med hendene.
Jeg gikk tilbake inn i huset og la meg ned på sofaen. Kanskje en kort hvil ville hjelpe meg å hente tilbake den tapte tanken. Men i stedet for å drømme eller reflektere, føltes det som om jeg ble dratt inn i en uendelig loop av ingentinghet. Tanken, som hadde vært der i starten av dagen, var nå bare et tomt hull i mitt sinn.
Timer gikk uten at jeg merket det, og solen begynte å gå ned. Jeg visste at dagen snart ville ende, og den eneste tanken som fylte meg, var følelsen av at jeg hadde mistet noe viktig, men jeg kunne ikke engang huske hva det var. Tanken om å finne tanken hadde blitt en absurd tanke i seg selv.
Til slutt gikk jeg til sengs, igjen med en følelse av tap og frustrasjon. Jeg lukket øynene og håpet at drømmene mine ville bringe tilbake den tapte tanken. Men drømmene var like diffuse og tåkete som virkeligheten. Tanken, som hadde vært der en gang, var nå som en skjør sky som hadde forsvunnet inn i horisonten.
Neste morgen våknet jeg igjen til solstrålene som fylte rommet mitt. Jeg prøvde å samle tankene mine, å hente tilbake den tapte tanken som hadde forsvunnet som en røyk i vinden. Men det var som å prøve å gripe tak i et spektrum av lys – umulig og ontologisk utfordrende.
Jeg gikk gjennom dagen, utførte mine rutiner som en maskin. Den tapte tanken hang over meg som en skygge, en påminnelse om at noe hadde gått tapt, men uten mulighet til å gjenopprette det. Tanken var nå bare et hulrom i mitt sinn, en tom plass som hadde blitt en del av min daglige eksistens.
Og slik gikk dagene, en etter en, med den tapte tanken som en konstant påminnelse om noe jeg aldri ville forstå eller huske. Det var som om livet mitt hadde blitt redusert til en evig søken etter noe som hadde gått tapt, en søken uten retning eller formål. Jeg hadde en tanke, men mistet den, og i det tapet hadde jeg funnet en ny form for kjedsomhet – en kjedsomhet som gikk utover det monotone og inn i det eksistensielle.
Til slutt innså jeg at noen ganger kan det være merkelig skjønnhet i å miste noe, selv om det er en tanke. Kanskje det var meningen at tanken skulle forbli tapt, en påminnelse om at selv i det kjedelige og hverdagslige, kan det ligge en dypere mening som vi kanskje aldri vil forstå. Så der stod jeg igjen, midt i livets uforutsigbare labyrint, med en tanke som hadde forsvunnet, men med et slør av håp om at noe merkelig og uventet kunne vente rundt neste hjørne.