I går opplevde jeg en hendelse av minimal spenning og marginal interesse. Etter å ha lett etter mine bortkomne nøkler i en periode som kan karakteriseres som kortvarig, fant jeg dem endelig på det som kan beskrives som den siste plassen jeg søkte.
Det hele begynte da jeg oppdaget at mine nøkler, som jeg hadde tilbrakt år med å bære rundt på i lommer og vesker, var forsvunnet fra sin vanlige plass på nøkkelknaggen min. Umiddelbart ble jeg rammet av en følelse av mild irritasjon kombinert med en like mild følelse av panikk.
Jeg besluttet å starte søket ved å lete i de mest åpenbare stedene: lommer, vesker, skuffer og lignende steder som nøkler ofte pleier å gjemme seg. Resultatet av denne første runden med leting var desorienterende ensartet – ingen nøkler i sikte.
Som en person med et visst mål av organisatorisk ferdighet, tenkte jeg at jeg måtte ha plassert nøklene mine på et sikkert sted – kanskje litt for sikkert. Så jeg gikk videre til mer obskure områder av leiligheten min. Jeg kikket under puter, bak bøker og til og med bak noen blomstervaser, som om mine nøkler hadde besluttet å gjøre en spøk ved å kamuflere seg som en blomsterdekorasjon.
Etter en unødvendig lengre periode med leting, bestemte jeg meg for å ta en pause. Jeg satte meg ned og tenkte på hva jeg hadde gjort den dagen nøklene sist var i min besittelse. Etter en overraskende kort periode med introspeksjon, kom det til meg – jeg hadde faktisk lagt nøklene mine i en sidepose på en ryggsekk som jeg hadde brukt for et par dager siden. Så der, etter å ha lett gjennom hele leiligheten min uten suksess, var nøklene mine trygt plassert i en ryggsekk som var plassert i et hjørne av stuen min.
Min triumf over å ha funnet nøklene mine var ikke nødvendigvis en følelse av glede, men heller en følelse av lettelse over å kunne returnere til mitt monotone daglige liv uten forstyrrelser eller uventede hendelser. Nøklene mine var funnet, og dermed endte min lille odysse av likegyldig nøkkelleting.