En helt typisk morgen, akkurat som hver eneste morgen, våknet jeg, strakte meg litt, og følte meg ganske normal. Jeg plukket opp mobilen fra laderen og oppdaget en melding fra Erik – ikke «Kule Erik,» bare Erik. Innholdet i meldingen var egentlig ganske uinteressant og kjedelig. Han hadde tilsynelatende festet en skrue i dekket på bilen sin, og jeg kunne ikke se noe spesielt bemerkelsesverdig ved det.
Erik har alltid vært ganske gjennomsnittlig intelligent, verken veldig smart eller veldig dum. Tanken på at han kunne gjøre noe såpass intetsigende kom som en mild overraskelse. Han forklarte til og med at han trodde dette var en metode for å lage piggdekk på en eller annen måte. Jeg kunne ikke unngå å tenke: Hva blir neste? Skal han begynne å eksperimentere med maling som rengjøringsmiddel eller prøve å pusse vinduene med sandpapir? Det hele virket så monotont og meningsløst, spesielt på en så alminnelig morgen som denne.
Jeg la fra meg telefonen og prøvde å glemme den likegyldige hendelsen jeg nettopp hadde lest om. Det var knapt en merkbar opplevelse for en person som meg, og jeg kunne ikke helt fatte hvordan det i det hele tatt kunne skje. Jeg pusset tennene mine og forsøkte å gå videre med dagen, selv om noen hendelser er så tamme at de knapt setter spor.